Gli anni

"To capture a time I'm no longer in."

The Years is an autobiography that feels like few others - if anything, it feels like an expanded version of Perec's Je me souviens. Ernaux describes her life as part of a generation, a nation, a culture, a gender, a political affiliation, etc from 1940 up to 2008. Almost none of the anecdotes, characterizations and airing of secrets that most autobiographies have (certainly nothing like Happening), instead it comes across as a neverending stream of now in the past tense; names, songs, events, movie titles, imperssions, photographs, interspersed not with details of what they are but of what they meant to the narrator and, presumably, to her compatriots. Most books are destinations; this is a vector, a subject moving through 4-D time. Palimpsest time, as she calls it; all the layers of memories that make up a person.

Ernaux's prose is captivating, and a lot of her reasoning thoughtworthy. It's just that... and this is by design, as per the foreword's statement that this is an attempt to capture all the memories that make her her, but it all feels a bit exclusive. Not being a French boomer woman, there are so many references here I don't get, and I can either pause every three pages and go on a long wikiwalk (which feels like it would be missing the point of the book) or I can just shrug and go with it (which makes a lot of her philosophising feel a bit generic).

Difficile descrivere questo libro meraviglioso. Un'autobiografia, un resoconto della storia del secondo dopoguerra fino ai primi anni del nuovo millennio, un concentrato di immagini che sbiadiscono. Forse solo un mare di emozioni in cui tuffarsi per recuperare un pezzettino di sé stessi, a seconda dell'età che si ha quando si legge questo libro. Sicuramente un libro che bisogna mettere in conto di rileggere a un certo punto perché può dire molte cose in diversi momenti della nostra vita.

Årene Annie Ernaux (2008)

Dette var sommerens store litterære overraskelse. Jeg fant den på en bokhandel i Kristiansund ettersom jeg hadde lest ut den boken jeg hadde med, men vi fortsatt hadde noen dager igjen før hjemreisa. Allerede før jeg rakk å starte den hadde to personer på fediversum sagt at dette var en av de beste bøker de noensinne har lest. Ikke lave forventninger her.

Årene er en slags selvbiografi. En selvbiografi som ikke er en selvbiografi. Boken består i øyenblikk fra starten av etterkrigstiden og fram til i dag. Øyeblikkene er skrevet på en slik måte at det ikke er åpenbart at det er samme person man følger, og kanskje er det til og med riktig å si at man ikke følger en bestemt person, men noe mer abstrakt som Frankrike eller en tidsånd.

Eller et liv. Gjennom at boken er kort, tempoet er høyt, men språket likevel behagelig får man korte innblikk i hvordan en og samme person som lever ett og samme liv forandrer seg. Hvilke håp og drømmer bærer en ung person? Hvordan glemmes drømmene bort mellom småbarn og arbeid? Hvordan ser en aldrende person på de som den etterlater seg? Hvordan skaper man om seg selv i livets alle tider?

Og samtidig forandrer samfunnet rundt en i sitt eget tempo.

På mange måter tror jeg det var rett tidspunkt å lese denne akkurat nå når jeg står midt i livet med småbarn og jobb (og, som det i blant føles, ikke mye annet). Årene er en bok som hjelper med å titte både framover og bakover. Denne skal jeg spare i bokhylla til når jeg trenger den igjen om noen år.