Come accade che il tempo che abbiamo vissuto diviene la nostra vita? È questo il nodo affrontato da Gli anni, affresco autobiografico e al contempo cronaca collettiva del nostro mondo dal dopoguerra a oggi, nodo sciolto in un canto indissolubile attraverso la magistrale fusione della voce individuale con il coro della Storia. Annie Ernaux convoca la Liberazione, l’Algeria, la maternità, de Gaulle, il ’68, l’emancipazione femminile, Mitterrand; e ancora l’avanzata della merce, le tentazioni del conformismo, l’avvento di internet, l’undici settembre, la riscoperta del desiderio.
Scandita dalla descrizione di fotografie e pranzi dei giorni di festa, questa «autobiografia impersonale» immerge anche la nostra esistenza nel flusso di un’inedita pratica della memoria che, spronata da una lingua tersa e affilatissima, riesce nel prodigio di «salvare» la storia di generazioni coniugando vita e morte nella luce abbagliante della bellezza del mondo.
Difficile descrivere questo libro meraviglioso. Un'autobiografia, un resoconto della storia del secondo dopoguerra fino ai primi anni del nuovo millennio, un concentrato di immagini che sbiadiscono. Forse solo un mare di emozioni in cui tuffarsi per recuperare un pezzettino di sé stessi, a seconda dell'età che si ha quando si legge questo libro. Sicuramente un libro che bisogna mettere in conto di rileggere a un certo punto perché può dire molte cose in diversi momenti della nostra vita.
Dette var sommerens store litterære overraskelse. Jeg fant den på en bokhandel i Kristiansund ettersom jeg hadde lest ut den boken jeg hadde med, men vi fortsatt hadde noen dager igjen før hjemreisa. Allerede før jeg rakk å starte den hadde to personer på fediversum sagt at dette var en av de beste bøker de noensinne har lest. Ikke lave forventninger her.
Årene er en slags selvbiografi. En selvbiografi som ikke er en selvbiografi. Boken består i øyenblikk fra starten av etterkrigstiden og fram til i dag. Øyeblikkene er skrevet på en slik måte at det ikke er åpenbart at det er samme person man følger, og kanskje er det til og med riktig å si at man ikke følger en bestemt person, men noe mer abstrakt som Frankrike eller en tidsånd.
Eller et liv. Gjennom at boken er kort, tempoet er høyt, men språket likevel …
Årene
Annie Ernaux (2008)
Dette var sommerens store litterære overraskelse. Jeg fant den på en bokhandel i Kristiansund ettersom jeg hadde lest ut den boken jeg hadde med, men vi fortsatt hadde noen dager igjen før hjemreisa. Allerede før jeg rakk å starte den hadde to personer på fediversum sagt at dette var en av de beste bøker de noensinne har lest. Ikke lave forventninger her.
Årene er en slags selvbiografi. En selvbiografi som ikke er en selvbiografi. Boken består i øyenblikk fra starten av etterkrigstiden og fram til i dag. Øyeblikkene er skrevet på en slik måte at det ikke er åpenbart at det er samme person man følger, og kanskje er det til og med riktig å si at man ikke følger en bestemt person, men noe mer abstrakt som Frankrike eller en tidsånd.
Eller et liv. Gjennom at boken er kort, tempoet er høyt, men språket likevel behagelig får man korte innblikk i hvordan en og samme person som lever ett og samme liv forandrer seg. Hvilke håp og drømmer bærer en ung person? Hvordan glemmes drømmene bort mellom småbarn og arbeid? Hvordan ser en aldrende person på de som den etterlater seg? Hvordan skaper man om seg selv i livets alle tider?
Og samtidig forandrer samfunnet rundt en i sitt eget tempo.
På mange måter tror jeg det var rett tidspunkt å lese denne akkurat nå når jeg står midt i livet med småbarn og jobb (og, som det i blant føles, ikke mye annet). Årene er en bok som hjelper med å titte både framover og bakover. Denne skal jeg spare i bokhylla til når jeg trenger den igjen om noen år.
